Våre dumme byer

Smartere byer er en forutsetning for å lykkes med samfunnets viktigste utfordringer - som det grønne skiftet.  Men om Smartere byer skal bli noe mer enn en hype må vi erkjenne at vi i dag har ganske dumme byer - og diskutere hvorfor.

Smarte byer, såkalt Smart City, har vært en del av IT-bransjens hype-vokabular i snart et tiår. Aktører som IBM og Microsoft har alle sine Smart City-initiativer. En rekke artikler i Aftenposten, ComputerWorld og Teknisk Ukeblad er med på å underbygge trenden, og illustrerer hvordan byene våre kan se ut i fremtiden. Også innenfor EU og i en rekke kommuner som Stavanger, Bærum og Oslo er initiativer og prosjekter som tar oss mot en smartere hverdag i gang.

Til tross for gode initiativer og prosjekter, er det et faktum at vi i Norge i dag bor i temmelig dumme byer. Byer som er dummere enn dagens teknologiske realiteter skulle tilsi. Byer som er dummere enn hva Norges priveligerte ressurssituasjon skulle tilsi. Byer som er dummere enn mange andre byer i verden, der de har dårligere forutsetninger enn oss. Hvorfor er det slik?

Vi som jobber med, eller skriver om, dette temaet har slitt med å være konkret på hva en smart by er. Vi har henfalt til svulstige teknologisentriske fremtidsvyer fremfor å snakke konkret om gevinster for deg som innbygger. I dette innlegget vil jeg snu på problemstillingen. All den tid de fleste av oss bor i dumme byer, hva er konsekvensene av dette? Her er en beskrivelse av realitetene i en dum by:

I dumme byer er både innbyggerne, kommuneledelsen og politikerne uinformerte. Innbyggerne i dumme byer forstår ikke hvorfor kommunen ønsker å utvikle akkurat et område til næring eller boliger. De forstår ikke hvorfor kommunen ønsker å avvikle og relokalisere parkeringsplasser til fordel for grøntareal og offentlige uteområder. Kommuneledelsen vet ikke størrelsen på fremtidig befolkning i et gitt område, hvor mange boliger det vil kreve eller hvor og når kriminalitet vil foregå. I dumme byer gir man byggetillatelser i soner hvor det er fare for fremtidig flom eller kvikkleire. I dumme byer forstår ikke politikerne de faktiske implikasjoner av omlegging av en reguleringsplan på trafikk, skoletilbud og næring.

I dumme byer tar man beslutninger basert på følelser, taktikk, posisjonering og politikk. Her rår særinteresser og polariserende diskusjoner med lavt faktainnhold. I stedet for å legge fakta til grunn lar man populistisk og høylytt argumentasjon, i tillegg til politikeres velgerfrieri, trumfe fakta og smarte valg.

I dumme byer tar man kortsiktige beslutninger fordi det tjener de som sitter med beslutningsmakt på kortsiktig basis (så får neste generasjon håndtere konsekvensene). 

I dumme byer bygger vi ikke nye boliger der milliardoppgradering av jernbane, t-bane eller trikk gjør det miljøvennlig og attraktivt å bo. Vi vet heller ikke hvor mange skoleplasser vi vil trenge, eller hvor skolene skal ligge. Og uansett om vi visste det, ville andre hensyn gått foran fakta i beslutningsprosessen.

I dumme byer fører politiske beslutninger til både et dårligere miljø, lavere trivsel, dårligere sikkerhet og beredskap, og dyrere drift. Inngbyggerne får mindere enn de betaler for.

Med utgangspunkt i hva som er en dum by, kan vi enklere illustrere hva som er en smart by:

I smarte byer så sørger man for et godt miljø, og å stimulere til det grønne skiftet. Innbyggerne kjører elektrisk, og man bygger ladestasjoner der hvor behovet er størst. Man sørger for å holde innbyggerne oppdatert på hvor det er ledig kapasitet i sann tid. I smarte byer velger innbyggerne offentlig kommunikasjon fordi de har enkel tilgang fra der de bor, og vet til enhver tid hvor tog, trikk og buss er. Informasjon om hvor og når neste avgang kommer, går i sann tid. I smarte byer velger innbyggerne å investere i grønn energi fordi kommunen forteller innbyggerne hvor man har mest igjen for å bygge solpanel, og stimulerer til dette gjennom samarbeid med Enova og tilførsel av egne midler.

I smarte byer sørger man for en riktig by- og næringsutvikling gjennom godt informerte beslutninger om hvor boområder, skole, vei og tjenestetilbud ligger. Butikker og annen næring etablerer seg hele tiden der kundepotensialet er størst, og man bistår bedrifter i å ta riktig beslutning om hvor bedriften skal ligge.

I smarte byer er man gode på samfunnssikkerhet og beredskap. Man ser politi i gatene når og hvor det er behov for det, og man evner å prioritere riktige oppgaver når krisesituasjoner oppstår.

I smarte byer har innbyggere, kommuneledelse og politikere tilgang til digital kommunikasjon og tjenester både for en mer effektiv saksbehandling, være oppdatert på hva som skjer hvor, og for å kunne samhandle i ulike situasjoner. Kommunen legger ut sine planer digitalt under offentlige høringer, og lar innbyggerne komme med innspill.

Smarte byer handler faktisk om noe så enkelt som å ta smarte beslutninger. For å ta smarte beslutninger krever det at man har fakta og data. Etter flere år med erfaring, har jeg fått førstehåndsinnsikt i at veldig mange av disse beslutningene er knyttet til geografien, og ressursene som er tilgjengelig, i kommunene. Hvis vi ønsker å ta beslutninger for fremtiden, må vi planlegge for fremtiden. For å planlegge for fremtiden må lokasjon og geografiske data være et sentralt element.

Figuren ovenfor viser en visuell fremstilling av hvor Norges befolkning i 2060 bor basert på prognoser fra SSB.

Min oppfordring til rådmenn og andre beslutningstakere omkring i Norge som ønsker å bygge en Smartere Byer er å gjøre som Los Angeles og deres borgermester Eric Garcetti gjorde på fredag - å starte med å tilgjengeliggjøre byens geografiske data i en åpen tilgjengelig portal, deretter bygge apper og tjenester som lar både innbyggere og planleggere utnytte de geografiske dataene. Les mer om dette på denne linken.  

Geir 

hits