hits

september 2014

Ansvarlig lnnsomhet

Noen av verdens viktigste nringslivstenkere og -ledere mener bedrifter m bidra til lse samfunnets viktigste utfordringer, og gjre det lnnsomt. Jeg opplever at temaet er nrmest fravrende i norsk nringslivsdebatt.

Etter finanskrisen er flere av verdens strste selskaper i ferd med redefinere sin samfunnsrolle. IBM, Google, Johnson & Johnson og Nestl er eksempler p hardbarkede kapitalister som utvikler strategier for bidra til konomiske og sosiale fremskritt for samfunnet rundt dem. Utad kan disse initiativene synes som en oppmyking av selskapenes fokus p profitt, men sannheten er at dette er "ren business". Lederne i disse bedriftene mener at dette er strategier som vil ke deres egen konkurransekraft og gjre dem til vinnere i et nytt nringslandskap. Samfunnsansvar kobles n til forretningsstrategi med en tyngde vi aldri fr har sett. Det er delvis drevet frem av en finanskrise som har gitt gode argumenter til de som mener at bedrifter driver rovdrift p samfunnet rundt seg, og direkte eller indirekte skaper sosiale problemer med sin virksomhet. N utfordres tankegangen om at bedriften kun eksisterer for tjene penger ikke bare fra tradisjonelle kritikere, men ogs fra innsiden av kapitalismens hyborg.

Det var etter nok et personalmtet med gode konomiske resultater, men samtidig forbausende lite engasjement for de finansielle resultatene fra de ansatte det gikk opp for meg at vi mtte ha noe annet, hyere forml, som en integrert del av strategien. Det ble en aha-opplevelse da jeg rett etterp leste artikkelen Creating Shared Value i Harvard Business Review av Michael Porter fra 2011. Her lanserer han tanken om at kapitalismen ikke kan overleve uten at vi redefinerer bedriftenes rolle i samfunnet. Lsningen, i flge Porter, er at profitt og sosialt ansvar knyttes ulselig sammen i en plattform for innovasjon og kt konkurransekraft. Han mener kort og godt at samfunnets problemer er bedriftenes muligheter. Porter skisserer en modell for bygge en mer "sofistikert form for kapitalisme" som gjr bedriftene i stand til skape felles verdi med samfunnet rundt seg. Porters artikkel ses n som et av de mest innflytelsesrike akademiske innspillene om strategi p denne siden av 2000-tallet. Tenkningen er allerede integrert i en rekke store selskapers strategiarbeid, og konkrete initiativer er lansert med oppsiktsvekkende resultater.

Fra et norsk ststed er det lett undervurdere dette paradigmeskiftet. Vi lever i en virkelighet der bedriftene i liten grad utfordres p sin rolle i forhold til samfunnet rundt og dets utfordringer: I Norge har vi en skkrik og velfungerende stat til hanskes med slikt. Derfor str ogs bedriftslederne p sidelinjen nr vi i her til lands diskuterer hvordan vre viktigste samfunnsutfordringer skal lses. I vrt hjemmemarked kan vi nok leve godt og oljesmurt med dette i generasjoner fremover. Men for bedrifter som m vre internasjonalt konkurransedyktige, og ser fremtidig vekst i markeder som Afrika og Asia, er dette en utvikling som ikke kan ignoreres. Det samme gjelder bedrifter som mter konkurranse fra internasjonale aktrer i Norge, og dem blir det stadig flere av. Viktigst av alt: Hvordan kan vi bygge en brekraftig norsk konomi etter oljen, med bedrifter som ikke tar innover seg de viktigste bevegelsene i internasjonalt nringsliv, og hvordan de former strategiene til globale konkurrenter?

Det er to grunner til at denne debatten overses i Norge: For det frste har vi verdens mest omfattende velferdsstat, og en bred samfunnskontrakt som sier at vi alle bidrar til fellesskapet. S lenge vi betaler vr firmaskatt og holder oss innenfor lover og regler er staten happy. Med skatt og olje har staten penger nok til ta fatt i de fleste av samfunnets utfordringer, og kan la bedriftene drive business. For det andre er vi mer eller mindre uberrt av finanskrisen, vi er i en allmenn tilstand av "business as usual". Det betyr at den ndtvungne innovasjonen er omtrent fravrende i norsk nrings- og samfunnsliv. Ironisk nok er tilnrmingen i det sosialdemokratiske Norge, hvor bedrifter "bare" driver business, egentlig den mest kapitalistiske av alle.

Geir